.:Vigrid Forsiden:.

Det norske Gardariki
Skrevet på nynorsk rundt 1940 i Ragnarok

Kartet gir et omtrentlig inntrykk av Gardarike da det var blitt til staten Rus-Kiev.

Soga um dei norske landnámi aust fyr Austsjøen (Eystrasalt) er lang, ho grip yver mange hundradár i tid, og yver veldige landumráde frá Holmgardr ved Ilmensjøen og den vestre Dvina (no Düna) i vest til Svartehavet og det Kaspiske havet i aust og sudaust. - Med desse landnámi fylgde ei veldig utferd, som sers ofte førde til at dei utflutte aldri vende heim att. Soga desse landnámi er vand á skriva, dá ho rører ved vande spursmál, som tilhøvet millom nordmennane i aust og gotane pá Krim, eller Reidgotaland som dei sagde.

Andre spursmál má ein óg halda seg fyr augo, som til dømes herulane på Svartehavet og dei hende dei skapte i aust. Finnst det eit samband millom reidgotar og nordmenn i aust politisk og historisk? Hev herulske landnám lokka nordmenn mot aust? (Herulerne var fra Hordaland.)

Ein kjem ikkje frá desse spursmáli, og fleire andre, når ein veit at nordmennane kom lenge fyrr til Gardariki enn Kiev-krønika fortel (851-52). Det fyrste norske landnám lág ved Ladoga (Aldeigja) og Ilmensjøen, soleis i eit umráde der det budde bjarmar, permiske folk etter norrønt málbruk. Her bygde dei Holmgardr og Aldeigjuborg, som var viktige strategiske støde. (Bildet til høyre er fra borgen i Staraja Ladoga, "gamle Ladoga", som Aldeigjuborg heter i dag.)

Frá Holmgardr førde ferdavegen, eller rettare seglleidi, yver til Don og Volga, men ei onnor seglleid førde mot sud til Dnjepr. Venteleg er det rett at Kænugardr (Kiev) vart grunnlagd mykje seinare enn Holmgardr, som er sers gamall.

I Holmgardr rádde Eymundr konungr kring 740-80, so ein kan ikkje byggja pá den seine Kiev-krønika um det norske landnámet her. Fundi syner óg at dette landnámet er eldre enn 740, som dei austlege kjeldur. Kong Hjorleifr, son til Hálfr, var óg pá si store ferd i aust fyre 840. Ho gjekk til Volga, han førde krig mot Bjármaland, som dá lág kring Volga og Kama. Hovudstaden i dette riket var Bulgâr ved Kama. At ferdi greip langt mot sud, ser ein av det at han sendte utsendingar til Konstantinopel, som vende heim um frankarriket i 838.

Det er vonlaust á tala um vitskap i samband med dei menn, som hev gjort Landnámabók si forteljing um Hjorleifr si ferd til dikt av den grunn at dei ikkje veit kvar Bjármaland lág. Og av den grunn at dei sjølv ikkje har lært á lese gamalnorsk vitskapleg og rett. (Bildet til venstre viser væringer som kommer på besøk til Holmgard/ Novgorod)

I aust vart nordmennane kalla fleire ting, soleis rûsu av arabane og rôs av persarane. I gamalrussisk nytta dei ôg dette nemne, rus´, ved sida av urmane, som er det gamal-norske nordmenn. Men eg hev og funne namn på norske folkegreiner i aust. Av rus´ er riksnavnet Russland laga. Ordet rûsu og rôs hev valde den største ulukke i vitskapen, og fyr vár soge.

Det hev utan grunn vorte sett saman med det unge landsnamnet Roslagen i Sverige! Ut frá dette range synet hev so den læra vokse fram at rûsu var svensker frá Roslagen! Dette er ført bindande prov i mot i verket «The Early Norwegian Settlements on the Volga» av Eyvind Kválen, og i andre verk. Arabiske bokmenn fortel at folket rusu budde i Gardariki, at dei kom dit frá vest, og at rûsu er same folket al-`urman.

Ein treng ikkje mykje málkunnskap for á skyna at det arabiske al-`urman er det gamalnorske nordmenn, men det er, som ein venta, den gamalrussiske form, urmane, som ligg til grunn. Arabisk hev ôg lánt andre gamalnorske ord, sá tidlegt som fyre 850, eit talande vitnemál um at nordmennane hev kome i samband med arabane lenge fyre den tid Kiev-krønika veit um dei var i aust.

Heile tidi etter 850 veit dei austlege kjeldur um at folket rûsu hadde teke land frá slovanske folkegreiner, som pá den tid ikkje budde lenger nord enn ved øvre Düna. Den slovanske folkegrein som budde lengst mot nord var krivitsjane, heile landet nord um dei var permisk, eller finnsk, nordmennane lánte ordet bjarmar i aust (det svarar til gamalrussisk permi og roti i bynamnet Perm). (Bildet til høyre er av den gamle byfestningen, Kreml, i Novgorod).

Folket ved Kvitehavet kalla nordmennane, som rett var, kirjálar, samfør folkenamnet karelar og landsnamnet Karjala. Kjeldune kjenner ikkje eit rike Bjarmaland ved Kvite- havet, det lág ikkje noko rike nord fyr det permisk-bulgarske riket ved Kama i tidebolken 700-969. Det er berre professorar som fyr god løn skriv av dansken C. Rafn, som kan finna ut noko so misvisande som det at dei lág eit Bjarmaland ved Kvitehavet. Men hr. Rafn kjende ingenting til dette, han kunde ikkje lesa gamalnorsk og var heilt ukjend med dei austlege kjeldur.

Dei gamalnorske verk fortel gong pá gong at dei siglde til Barmaland yver Eystrasalt. Den dag i dag brukar dei pá Island Eystrasalt um Austsjøen. Mot desse kláre ord kan det ikkje nytta á føre fram mistaki av hr. Rafn og avskrivarane hans. Lesaren vil finna mange døme pá dette málbruk i dei tvo hefti Eyvind Kválen hev gjeve ut av verket Det norske Gardariki, andre bandet.

Kongane i Bulgâr var av tyrkisk ætt, det var av den grunn dei var so store hermenn. Men folket var mest permisk (austfinske folk). (Kreml i Novgorod er den eldste russiske byfestningen av denne typen og det er rimelig å anta at den er bygget etter mønster fra de skandinaviske byfestningene som kaltes Trojaborg. Derav navnet Troja. Den på bildet er fra Århus i Danmark).

At nordmennane hev kome fyrr til Kænugardr enn Kiev-krønika veit, syner fleire umstende. I 860 gjorde dei eit stort átak pá Konstantinopel, og det er klárt at dette átaket syner at pá den tid var rotfeste ved Dnjepr. Det veit me elles frá dei beste kjeldur. Det neste átaket pá heimsbyen hende stutt tid etter 900, og dette átaket syner det same. Men me veit og at det var nordmenn frá Noreg med pá báe desse hærferdene, ikkje berre utflutte. Og den militære styring lág hjá stolkongen som rádde yver den store floten.

Nordmennane hadde teke land ved Svartehavet fyre 900. Det var strategisk viktige støde dei heldt her, og viktige stelle fyr handelen, som dei dreiv. Dei kom til Svartehavet báde pá Don og Dnjepr. Runeritet frá Beresan er berre eit av dei seine minne um nordmennane ved nedre Dnjepr.

Det norske landnámet ved Ladoga greip og yver Karelen og landet sud til Düna frá fyrst av. Ein svensk freistnad pá á setja seg fast aust fyr Eystrasalt fyre 900 vart slegen ned. (Til høyre er runesteinen på Beresan hvor det står: "Grani gjorde denne gravsteinen for Karl, sin partner").

I aust hadde nordmennane bulgarriket kring Bulgâr, og lenger nede ved Volga og Don ein endá fárlegare granne, kazarane. Kazakoganane budde etter 800 i Itil ved nedre Volga. Mot desse tvo riki førde nordmennane mange krigar. Dei norske flotane talde frá 30 000 mann og upp til 50 000 mann, ja meir, nár dei siglde mot desse riki. Eirikr Haraldsson (blodøks) og sonen Haraldr Eiriksson tok dei báe i 969 og sette ned norske landsstyrarar ved Volga.

Gjenom fleire hundradár braut folk frá Asia inn yver Gardariki, dette førde til mange herferder. Byzantinerne var og flinke til á venda folk, som kom frá aust, mot nordmennane. Petsjenegane vart soleis uppvigla byzantinarane fleire vendur, og dei drap ein av dei største nordmenn, som hev livt i aust, ved fossane i Dnjepr, son til kong Ingvarr, som bar det slovanske namnet Sviatoslav.

Det siste øydeleggjande átaket frá aust var tattarinnfallet. Kristendomen hadde veikt det norske folket her heime, med Magnus Berføttr endar den kongelege hertradisjon. Han er den siste norske stolkonge, som bur um vetren med ein norsk her i ei norsk nybygd.

Sverrir øydelagde i stor mun den norske floten (og veikte heren). Noko hadde forfallet byrja fyrr, folket ved Kænugardr betala ikkje skatt til Noreg lenger enn til 1054. Pá Sverrir si tid byrjar den tyske ekspansjon i dei gamle norske nybygder aust fyr Eystrasalt, frá Düna til Novgorod. Dá tattarane gjorde seg til herrar i Kænugardr i 1240 og auka makti si mot nord seinare, vart det berre landet kring Novgorod og ved øvre Volga, som ikkje vart hersett. Men jamvel Novgorod mátte betala skatt til tattarane. (Bildet til venstre viser kong Sviatoslov som knuser en khazarjøde under hesten. Sviatoslav er forståelig en av Russlands største helter).

Dá det i fleire hundradár hadde vorte sendt fleire slags utsendingar til Gardariki, og mange hermenn, utvikla væringskipnaden seg heilt naturleg dá svenskar og danskar ikkje hadde teke land i aust i tidi fyre ár 1000, sende dei heller ikkje væringar aust etter, og ordet væringr, det vil si mann som hev svore eid, lovnad til kongen, var ukjent i gamalsvensk og gamaldansk.

Tattarátaket vende det undertvinga Novgorod mot nord og nordvest. I denne fárlege tid døydde den norske kongeætti ut. Novgorod og ættingane av Hrørkr der og i byane ved øvre Volga (Surdalr) var ervingar politisk etter dei norske kongane i nord ved Kvitehavet. Denne stemneleidi førde til at den norske riksgrensa stadig vart skuva mot vest. Ho hev soleis flutt seg so mykje frá 1300 til 1595, dà Simon von Salingen reiste ved Kvitehavet og fortel at den norske riksgrensa gjekk i ái Wiga, som det er semje um er Vyg. Men dá den duglause Kristian IV slutta som konge, høyrde ikkje eingong Kola til Noreg lenger.

So veldigt var forfallet her heime, og dette forfallet held fram, og hev aldri vore verre enn under det riksstyre me hev no. Det ligg ingen fredsstyrke bak denne stemneleidi, det er nasjonalt forfall, og berre det. (Bildet til høyre er av panzer tilhørende Waffen-SS divisjon Wiking hvor mange nordmenn deltok med stor ære i befrielsen av deler av det gamle Gardarike fra khazarjødenes folkemord på rus'enes etterkommere. Krigen tapte de, men minnet om den heltemodige innsatsen for Europas frihet vil leve evig i sagaen om de nordiske folk).

Den norske sogeskriving frá P. A. Munch til O. Johnson hev ikkje kjent noko til kjeldune um nordmennane i aust. Professorane hev berre skrive av C. Rafn, og ikkje eingong kjent so store nordmenn som kong Ingvarr i Kænugardr eller Sviatoslav eller den fræge kong Helgi eller den like vidgjetne dronning Helga. Dei hev heller ikkje skyna etterverknaden her i landet av det hende at tattarane tok byar som Bulgâr og Kiev. Og det endå nordmenn i aust flytte heim til Noreg etter dei hendi!

Men etterverknaden av slike hende kan det norske folket fá røyna, um russarane no tek Finnland. Den russisk-finske grensa i dag er umogeleg, politisk og strategisk. Ho hev med andre ord vorte til av den grunn at me hev sove politisk. Finnane vilde der i mot evna halda ei grense som gjekk frá Ladoga til Onega (Svir) og vidare til ái Onega eller ái Dvina. Finnane hev ikkje noko bruk fyr ei havstrand i nord, ho er utan verd fyr dei. Men ho er no som fyrr sers verdfull fyr oss og me hev strategiske støde her i nord á taka vare pá.