.:Hovedsiden:.

Løgnen om såpe av jøder
Av Mark Weber, oversatt til norsk av Vigrid.


(Bilde av Mark Weber)

En av de mest fantastiske HoloCa$h-løgnene er påstandene om at tyskerne produserte såpe fra kroppene til deres ofre. Selv om en tilsvarende påstand under den første verdenskrig umiddelbart ble avslørt som en propagandaløgn, ble den likevel gjenopptatt og trodd av mange under den andre verdenskrig. [1]

Viktigere var det at disse påstandene ble ”bevist” under Nürnberg-rettssakene i 1945-1946 og har blitt brukt blant kosher historikere i tiårene etter.

RIF står for "Reichsstelle Industrielle Fettversorgung" som betyr "Rikskontor for Industriell Fettforsyning" på norsk.

I de siste årene derimot, som en del av en bredere retrettsstrategi fra de mest åpenbare løgnene av den ”ortodokse” utryddelseshistorien, har HoloCa$h-historikere motvillig måttet innrømme at såpe-fra-jøde historien er en propagandaløgn. Under retretten derimot, har disse historikerne forsøkt å avfeie såpehistoriene som ”rykter” oppstått under krigstid, uten å opplyse om at internasjonale jødiske organisasjoner og de allierte regjeringene omfavnet og brukte disse ville påstandene.

Rykter under krigen med påstander om at tyskerne produserte såpe fra likene av drepte jøder, var delvis basert på det faktum at såpestykker ble distribuert av de tyske myndighetene i de jødiske ghettoene og leirene, med initialene RIF, som mange mente sto for ”Rein Jüdisches Fett” eller ”Rent Jødisk Fett” (Det så ikke ut til å gjøre noe at initialene var RIF og ikke RJF.) Disse ryktene spredte seg såpass vidt i 1941 og 1942 at sent i 1942 uttrykte tyske myndigheter i Polen og Slovakia bekymring for deres innvirkning. [2]

Ifølge en polsk kilde som er sitert i en hemmelig amerikansk militærrapport, for eksempel, drev tyskerne en ”menneskesåpe- fabrikk i 1941 i Turek, Polen. ”Tyskerne hadde bragt tusenvis av polske lærere, prester og jøder dit, og etter å ha tappet dem for blod, kastet de dem i store kjeler hvor de ble kokt og fettet samlet opp for å lage såpe,” ifølge rapporten. [3]

Makabre jødiske såpevitser ble populære i ghettoene og leirene og mange ikke-jøder på utsiden begynte å tro på historiene. Når tog lastet med jødiske deporterte midlertidig stoppet på en stasjon, ropte polakker til dem: ”Jøder til såpe!” [4]

Til og med britiske fanger som var internert i Auschwitz i 1944, vitnet om at det gikk rykter om at likene av "gassede" ofre ble omgjort til såpe der. [5]

Til tross for den fantastiske påstanden ble såpehistorien en viktig del av jødisk og alliert krigstidspropaganda. Rabbiner Stephen S. Wise, leder under krigen av både World Jewish Congress og American Jewish Congress, hevdet offentlig i November 1942 at jødiske lik ble ”brukt til krigsnødvendigheter som såpe, fett og gjødsel” av tyskerne. Han påsto videre at tyskerne gravde opp døde på grunn av fettet til såpeproduksjon og betalte femti mark for hvert lik. [6]

I slutten av 1942, skrev The Congress Weekly, som ble publisert av The American Jewish Congress, på lederplass at tyskerne gjorde jødene ”til gjødsel, såpe og lim ved vitenskapelige metoder for oppløsning.” En artikkel i samme utgave rapporterte om jødiske deporterte fra Frankrike og Holland som ble bearbeidet til ”såpe, lim og togolje” i minst to spesialfabrikker i Tyskland. [7]

Typisk for mange andre tidsskrifter så rapporterte den innflytelsesrike New Republic tidlig i 1943 at tyskerne ”benyttet seg av kropper til sine jødiske ofre for å lage såpe og gjødsel i en fabrikk i Siedlce.” [8]

I juni og juli 1943 reiste to prominente representanter for den Moskva-baserte ”Jewish Anti-Fascist Committee” rundt i USA og samlet inn mer enn to millioner dollar for den sovjetiske krigsinnsatsen, i en serie av massemønstringer. På hvert av disse møtene viste den jødiske lederen fra Sovjet, Solomon Mikhoels, et såpestykke som han hevdet var laget fra jødiske lik. [9]

Etter krigen ble såpehistorien gitt legitimitet ved Nürnberg-tribunalene. L. N. Smirnov, Sjefsrådgiver for Justisdepartementet i USSR, hevdet under rettssakene: ”...Den samme jordnære, rasjonaliserte SS-mentaliteten som skapte gasskamrene og gasslastebilene, begynte å planlegge metoder for å fullstendig kvitte seg med menneskekropper, som ikke bare ville skjule sporet av deres kriminelle handlinger, men også tjene til å få laget visse produkter. I Danzigs Anatomiske Institutt, ble semi-industrielle eksperiment i å lage såpe fra menneskekropper og garving av menneskehud for industrielle formål, utført.”

Smirnov siterte utførlig fra et tillegg av Sigmund Mazur, en ansatt ved Instituttet, som ble akseptert som Nuremberg dokument USSR-197. Her påstås det at Dr. Rudolf Spanner, lederen for Danzig Instituttet, hadde beordret produksjonen av såpe fra lik i 1943. Ifølge Mazur`s tillegg var Dr. Spanner`s operasjoner av interesse for personer høyt plassert blant de tyske myndighetene. Utdanningsminister Bernhard Rust og Helseministeren Dr. Leonardo Conti, så vel som professorer fra andre medisinske institutter, kom for å se Spanner`s arbeide. Mazur hevdet videre at han hadde brukt ”såpen fra lik” for å vaske seg selv og sine klær. [10]

En såpe”oppskrift”, påstått å være utviklet av Dr. Spanner (Nürnberg dokument USSR-196), ble også fremlagt. Til slutt ble et såpestykke som skulle være fra et menneske presentert i Nürnberg-rettsakene som gjenstand USSR-393.

I sin avslutningstale til domstolen, ga den britiske advokaten Sir Hartley Shawcross uttrykk for det samme som sin Sovjetiske kollega: ”I mange tilfeller ble til og med deres ofre brukt til å lage såpe.” [11] Og i deres avslutningsavgjørelse hevdet Nürnberg-tribunalet at ”forsøk ble foretatt for å utvinne fett fra kroppene til ofrene i kommersiell produksjon av såpe.” [12]

Det er verdt å nevne her at ”beviset” som ble presentert Nürnbergdomstolen for den falske såpehistorien, ikke var noe mindre substansiell enn ”bevisene” for påstandene om massedrap i ”gasskamre.” I det minste ble det fremlagt fysiske bevis i den første saken, et faktisk såpestykke.

Etter krigen ble påståtte jødiske ofre for HoloCa$h begravet, i form av såpestykker, på jødiske kirkegårder. I 1948, for eksempel, ble fire slike stykker kledd i begravelseskledning, seremonielt begravd i samsvar med jødiske religiøse ritualer på Haifa-kirkegården i Israel. [13]

Andre stykker med ”jødisk såpe” har blitt utstilt som en fryktelig HoloCa$h-levning på The Jewish Historical Institute, i Warsawa, Stutthof-museet nær Gdansk (Danzig), Yivo Institute i New York, Holocaustmuseet i Philadelphia, det jødiske Holoca$h-senteret i Melbourne (Australia), og på flere steder i Israel. [14]

Mange jøder som bodde i tyske ghettoer og leire under krigen så til at såpehistorien ikke ble glemt med det første. For eksempel skrev Ben Edelbaum i sin 1980 memoarer, "Growing Up in The Holocaust": [15]

”Sammen med våre rasjoner i ghettoene hadde tyskerne ofte inkludert et såpestykke merket med initialene R.I.F. som etterhvert ble kjent som RIF-såpe. Det var ikke før etter krigen vi ble klar over den fryktelige sannheten om såpestykkene. Hadde vi visst i ghettoene, ville hvert såpestykke merket ”RIF” bli begravd etter jødisk skikk på kirkegården i Marysin. Som det var, vi var fullstendig uvitende om dets opphav og brukte beinene og kjøttet av våre kjære myrdede for å vaske kroppene våre.”

Nesse Godin ble overflyttet fra en ghetto i Litauen til konsentrasjonsleiren i Stutthof, om våren 1944. I et intervju fra 1983 husker hun tilbake til sin ankomst der: [16]

”Den dagen ga de oss en dusj og et stykke med såpe. Etter krigen fant vi ut at såpen var laget av rent jødisk fett, Rein Juden Fett, markert med initialene på såpen jeg vasket meg med. For alt jeg vet var det kanskje litt fett fra min far i den såpen jeg vasket meg med? Hva tror du jeg tenker om det?”

Mel Mermelstein, en tidligere Auschwitzfange som ble kjent gjennom den sensasjonspregede TV-filmen ”Never forget” (og som saksøkte Historical Review og tre andre for 11 millioner dollar), sverget i 1981 at han og andre internerte brukte såpestykker laget av menneskefett. Det var et ”etablert faktum”, insisterte han, at såpen han brukte å vaske seg med var laget fra jødiske kropper. [17]

Den famøse ”Nazi-jegeren” Simon Wiesenthal repeterte såpehistorien i en serie artikler som ble publisert i 1946, i den østerrikske jødiske avisen Der Neue Weg. I den første skrev han: [18]

”I de siste ukene av mars rapporterte rumensk presse en usedvanlig sak: i den lille rumenske byen Folticeni ble tyve bokser med såpe gravlagt på den jødiske kirkegården med full seremoni og komplette gravleggelsesritualer. Såpen hadde blitt funnet nylig i et tidligere tysk militærlager. På boksene var initialene RIF inngravert, Rent Jødisk Fett. Disse boksene var beregnet på Waffen-SS. Papiret de var kledd i avslørte med komplett kynisk objektivitet at denne såpen var laget av jødiske kropper. Overraskende nok, tyskerne som vanligvis er nøye og korrekte, glemte å beskrive om såpen var fra barn, jenter, menn eller eldre personer.”

Wiesenthal videre:

”Etter 1942 visste folk i de tyskokkuperte delene av Polen hva RIF såpe betydde. Den siviliserte verden vil nok ikke tro med hvilken glede som Nazistene og deres damer i Polen tenkte på denne såpen. I hvert stykke med såpe så de en jøde som ved magi hadde blitt plassert der og som dermed hadde blitt forhindret fra å bli til en ny Freud, Ehrlich eller Einstein.”

I en annen artikkel observerte han: ”Produksjonen av såpe fra menneskefett er så ufattelig at til og med noen som hadde vært i konsentrasjonsleire fant det vanskelig å tro på.” [19]

Opp gjennom årene, har en del antatte seriøse historikere støttet den standhaftige såpehistorien. [20] Journalist-historikeren William L. Shirer, for eksempel, repeterte det i sin bestselger, "The Rise and fall of the Third Reich." [21]

Ledende Sovjetpropagandist Ilya Ehrenburg (selvsagt en intolerant og hatefull jøde) skrev i sin etterkrigsmemoarer: ”Jeg har i mine hender holdt stykker av såpe stemplet med det legendariske ren jødisk såpe, tilvirket fra lik av mennesker som hadde blitt ødelagt. Men man trenger ikke å snakke om disse tingene: tusener av bøker har blitt skrevet om dem.” [22]

En standard historiebok brukt i canadiske videregående skoler, Canada: The Twentieth Century, fortalte studentene at tyskerne ”kokte” likene til sine jødiske ofre ”for å lage såpe.” [23] The Anatomy of Nazism, en bok publisert og distribuert av den zionistsike “Anti-Defamation League” av B`nai B`rith, skriver: ”Brutaliseringsprosessen endte ikke med massedrapene. Store mengder med såpe ble produsert fra likene til de drepte.” [24]

Et detaljert verk fra 1981, Hitler`s Death Camps, gjentok såpehistorien med uhyggelige detaljer. Mens det ble påpekt at ”noen historikere hevder at Nasjonalsosialistenes produksjon av såpe fra menneksefett bare er et uhyggelig rykte,” aksepterer forfatteren av boken, Konnilyn Feig [Sic!], likevel historien, fordi ”de fleste Europeiske leirhistorikere... går god for såpehistoriene og andre typer såpestykker som er laget av mennesker er utstilt i Øst-Europa - jeg har sett mange over årenes løp.” [25]

New York rabbineren Arthur Schneier repeterte historien under åpningen av det største HoloCa$hmøtet i historien. Under etableringen av ”American Gathering of Jewish Holocaust Survivors,” som ble avholdt i Washington, i april 1983, deklamerte rabbineren trist: ”vi vil huske stykkene med såpe, med initialene RIF - Rein Jüdisches Fett, Pure Jewish Fat - laget fra kroppene av våre kjære.” [26]

Til tross for alle de tilsynelatende bevisene er påstanden om at tyskerne produserte såpe fra mennesker en forfalskning, som HoloCa$h-historikerne nå motvillig har måttet innrømme. Initialene ”RIF” på såpene som man hevdet sto for ”Rent Jødisk Fett” betyr faktisk ikke noe mer ondt enn ”Riks-senter for fettilvirkning” (Reichsstelle für Industrielle Fettversorgung”), en tysk bedrift med ansvar under krigen for produksjon og distribusjon av såpe og rengjøringsprodukter. RIF såpe var av dårlig kvalitet og inneholdt 0% (ingenting) fett, hverken av mennesker eller noe annet. [27]

Rett etter krigen startet statsadvokaten i Flensburg, Tyskland, juridiske tiltak mot Dr. Rudolf Spanner for hans påståtte rolle i produksjonen av menneskesåpe på Danzig-instituttet. Men etter en undersøkelse og etterforskning ble anklagen droppet. I et brev fra januar 1968 slår statsadvokatens kontor fast at ingen såpe var laget av menneskelik på Danzig-instituttet under krigen. [28]

I nyere tid ”benektet” den Jødiske historikeren Walter Laqueur etablert historie ved, i sin bok The Terrible Secret, å anerkjenne at historien om menneskesåpe ikke hadde noen basis i virkeligheten. [29] Gitta Sereny, en annen jødisk historiker, skrev i sin bok Into That Darkness: ”Den universelt aksepterte historien om at lik ble brukt til å lage såpe og gjødsel er endelig tilbakevist av det generelt pålitelige Ludwigsburg Central Authority for Investigation into Nazi Crimes.” [30]

Deborah Lipstadt, en historiker i moderne jødisk historie, ”omskrev” på lignende vis historien, da hun i 1989 bekreftet: ”Faktum er at Nazistene aldri brukte kroppene til jøder, eller andre for den saks skyld, til produksjon av såpe.” [31]

I april 1990 bekreftet professor Yehuda Bauer på Israels Hebrew universitet, som en ledende HoloCa$h-historiker, sammen med Shmuel Krakowski, arkivdirektør på Israels Yad Vashem Holoca$h-senter, at såpe-av-mennesker-historien ikke er sann. Leirinnsatte ”ble forberedt på å tro alle skrekkhistorier om deres overgripere,” sa Bauer. Samtidig hadde han nok chutzpah til å legge skylden for historiene på ”Nazistene.” [32]

Faktum er at skylden for disse løgnene kommer fra individ som Simon Wiesenthal og Stephen Wise, organisasjoner som World Jewish Congress og de allierte seierherrene, ingen av dem har beklaget å ha kommet med disse løgnene.

Hvorfor bestemte Bauer og Krakowski at tiden var inne for offisielt å forlate såpehistorien? Krakowski selv hinter om at motivasjonen for sin ”taktiske tilbaketrekking” har vært å redde det som reddes kan på det synkende HoloCa$h-skipet ved å kaste overbord de mest åpenbare løgnene. I møte med en økende skepsis til HoloCa$h, har lett bevislige løgner som såpehistorien blitt en flau ting, for det stiller spørsmål ved hele HoloCa$h-legenden. Som Krakowski sier det: ”Historikere har fastslått at såpe ikke er laget av fett fra mennesker. Når så mange mennekser benekter at HoloCa$h har skjedd, hvorfor gi dem noe å bruke mot sannheten?” [33]

Den dårlige dømmekraften til disse som gir kalkulerte og velplasserte innrømmelser av sannheten er vist ved deres evne til å innse at såpemyten ble autoritativt ”bekreftet” ved Nürnberg, og deres uvillighet til å se implikasjonene som denne bekreftelsen har å si for hele troverdigheten til Tribunalet (Nürnberg) og andre påståtte autoriteter som tar seg av mer fundamentale sider ved HoloCa$hhistorien.

Den slående kontrasten mellom den snare avkreftelsen av de famøse ”menneskesåpe”-historiene fra første verdenskrig av de britiske myndighetene og den måten som en tilsvarende propagandaløgn fra andre verdenskrig ble offisielt omfavnet av de seirende allierte styrkene, for deretter å bli opprettholdt i så mange år, ikke bare peker på den åpenbare mangel på integritet av mange vestlige historikere, men understreker og det generelle forfall i vestlig etiske standarder gjennom dette århundre.

”Menneskesåpe”-historien demonstrerer påny den kolosale påvirkningskraft rykter, uansett hvor fantastiske de kan høres ut, i krigstid kan ha så snart den har slått rot, spesielt når den blir spredd som en propagandaløgn av ressurssterke individer og mektige organisasjoner. At så mange intelligente og vanligvis tenkende personer for alvor kan ha trodd at tyskerne distribuerte såpestykker med bokstaver som indikerte at de var produsert av jødiske lik, viser hvor lett selv den mest absurde HoloCa$h-fabelen kan bli - og fortsatt blir - akseptert som faktum.

Noter

Under den første verdenskrig ser det ut til at London Times var den første allierte avisen som (april 1917) rapporterte at tyskerne kokte likene av sine døde soldater for å lage såper og andre produkter. Se: Phillip Knightley, The First Casualty (New York: 1975), s. 105-106. Denne historien ble raskt plukket opp av andre aviser og bredt distribuert I britisk og amerikansk presse. I 1925 innrømte den Britiske Foreign Secretary Sir Austen Chamberlain at disse histroiene om ”likfabrikker” hadde vært løgn. Se: Arthur Ponsonby, Falsehood in Wartime (New York: 1929), S. 102, 111-112; Walter Laqueur, The Terrible Secret (Boston: 1988), S. 8-9.

Raul Hilberg, The Destruction of the European Jews (New York: 1985), s. 966-967; Walter Laqueur, The Terrible Secret (Boston: 1980), s. 54, 82, 145, 219; U.S. State Department dokument 740.001 16 (fra 1943), faksimile i Encyclopaedia Judaica (New York and Jerusalem: 1971), vol. 13, s. 759-760; Bernard Wasserstein, Britain and the Jews of Europe (London: 1979), s. 169; en rapport fra German Einsatzgruppen Security Police I September 1941 i Ukraina, nevnte på liknende vis om rykter, spredd av jøder, om en påstått sovjetisk biologisk krigføringsbombe med bakterier. Til og med noen tyske soldater trodde på historien. (Ereignismeldung UdSSR, No. 80, Sept. 11, 1941, s. 9).

Hemmelig U.S. Army militær etterretningsrapport No. 50, April 27, 1945. National Archives, National Records Center (Suitland, Maryland), RG 153 (JAG Army), Box 497, Files 19-22, Books I and II, Entry 143.

Nachman Blumental, "RIF," Yiddish Culture, Vol. 21, June-July 1959. (Månedsmagasin av the Yiddish Culture Association). Tilsynelatende publisert i Israel i Hebraisk. En tysk oversettelse av det originale essayet fikk Ditlieb Felderer gjennom Encyclopedia Judaica, Jerusalem. Jeg er ham takknemmelig for en kopi.

Douglas T. Frost affidavit, July 16, 1947. Nuremberg document NI-11692. Trials of the War Criminals Before the Nuernberg Military Tribunals (NMT "green series"; Washington, DC: 1949-1953), Vol. 8, s. 624; Som kommentert i fotnote 10, dette ryktet ble “bekreftet” under Nürnberg Tribunalet.

"Wise Says Hitler Had Ordered 4,000,000 Jews Slain in 1942," New York Herald-Tribune (Associated Press), Nov. 25, 1942. s. 1, 5; "2 Million Jews Slain by Nazis, Dr. Wise Avers," Chicago Daily Tribune, Nov. 25, 1942; The New York Times, Nov. 26, 1942, s. 16; Se også: Raul Hilberg, The Destruction of the European Jews (1985), p. 1118.

"The Spirit Will Triumph" (editorial), og "Corpses for Hitler," s. 11, Congress Weekly (New York: American Jewish Congress), Dec. 4, 1942.

The New Republic, Jan. 18, 1943, p. 65. See also the Communist New Masses editorial of Dec. 8, 1942. p. 21. begge sitert i: James J. Martin, The Man Who Invented 'Genocide' (IHR, 1984), pp. 64, 45; En av få edruelige stemmer I dette hysteriet var The Christian Century, som påpekte i Dec. 9, 1942, på redaktørplassl: Dr. Wise`s beskyldninger om at Hitler betaler 20 dollar for hvert Jødisk lik som kan bli utnyttet til såpe, fett og gjødsel er en uhyggelig påminnelse om ”lik-fabrikk” løgnene som var en av propaganda triumfene under første verdenskrig. Sitert i: Robert W. Ross, So It Was True (Minneapolis: 1980), s. 157.

Gerard Israel, The Jews in Russia (New York: St. Martin's, 1975), s. 180.

Smirnov statement, Feb. 19, 1946. International Military Tribunal, Trial of the Major War Criminals Before the International Military Tribunal (IMT "blåe serie"; Nuremberg: 1947-1949), vol. 7, s. 597-600. Legg også merke til at Sovjet hevdet at såpe ble laget av lik I Auschwitz: IMT ("blåe serie"), vol. 7, s. 175; Oversettelse fra USSR-197 og andre Nuremberg Tribunal (IMT) referanse til menneskesåpehistoriene: Carlos Porter, Made in Russia: The Holocaust (1988), pp. 73, 85-86, 121-124, 126, 128, 159, 368-377; Se også Nuremberg Tribunal "human soap" dokumentene USSR-196, USSR-264, og USSR-272; Vi er takknemmelige for Mr. Carlos Porters undersøkelser av Nürnbergtribunalets behandling av ”menneskesåpe”-historiene.

IMT ("blåe serie"), vol. 19, p. 506; Nazi Conspiracy and Aggression (NC&A; "red series"; Washington, DC: 1946-1948), Suppl. vol. A, s. 134. See also: "Nazis' Soap Factory Used Humans, American Reports" (AP), The Sunday Star (Washington, DC), Dec. 9, 1945, s. B-11.

IMT ("blue series"), vol. 1, p. 252. Facsimile reprint in: Carlos Porter, Made in Russia (1988), p. 159.

Pierre Joffroy, "Anne Frank Martyre," Paris Match, No. 394, Oct. 27, 1956, s. 93.

R. Hilberg, Destruction of the European Jews (1985), s. 967 (n.27); N. Blumental, "RIF," Yiddish Culture, June-July 1959 (sitert over); Rabbi Yaakov (Jacob) Riz driver Holocaustmuseet i 1453 Levick St., Philadelphia. Se hans brev i Jewish Press (Brooklyn), July 10, 1981, s. 42; Udo Walendy, Adolf Eichmann, Historische Tatsachen No. 18 (Vlotho: 1983), s. 24; Gary Tippet, "Real-life chamber of horrors," The Sun (Melbourne), Feb. 7, 1984.

B. Edelbaum, Growing up in the Holocaust (Kansas City, Mo.: 1980), s. 217-218.

Jane S. Podesta, "Nesse Godin's memories...", The Washington Times, April 11, 1983, s. 12B, 13B.

M. Mermelstein deposition, Los Angeles, May 27, 1981, offisiell avskrift, s. 40. (Case No. C 356 542)

S. Wiesenthal, "RIF," Der Neue Weg (Vienna), Nr. 17/18, 1946, s. 4-5.; Se også: S. Wiesenthal, "Seifenfabrik Belsetz," Der Neue Weg, Nr. 19/20, 1946, s. 14-15, og: S. Wiesenthal, "Nochmals RIF," Der Neue Weg, Nr. 21/22, 1946. s. 2; Disse artiklene er også sitert: M. Weber, "Simon Wiesenthal: Bogus 'Nazi Hunter'," The Journal of Historical Review, Winter 1989-90, s. 444-445 [and in: M. Weber, "Simon Wiesenthal: Fraudulent 'Nazi Hunter'," The Journal of Historical Review, July-August 1995 (Vol. 15, No. 4), s. 10-11, 15.]

S. Wiesenthal, "Nochmals RIF," Der Neue Weg (Vienna), Nr. 21/22, 1946, s. 2.

Noen verker som hevder at tyskerne produserte såpe av mennesker: "Poland," Encyclopaedia Judaica (1971), Vol. 13, s. 761-762 (Foto tekst: "En tysk såpefabrikk nær Danzig"); Alexander Werth, Russia at War 1941-1945 (New York: Avon, 1965, pb.), s. 918; Office of the Secretary of Defense, Days of Remembrance: A Department of Defense Guide for Commemerative Observance (Washington, DC: USGPO, 1988), s. 18; Norman Davies, God's Playground: A History of Poland (New York: Columbia Univ., 1982), vol. 2, s. 457; Max Weinreich, Hitler's Professors (New York: Yivo, 1946), s. 200; Leon Poliakov og J. Wulf, Das Dritte Reich und seine Diener (East Berlin: Volk und Welt, 1975), s. 165 (Foto tekst); Gershon Taffet, ed, Extermination of Polish Jews (Lodz: Central Jewish Historical Committee in Poland, 1945), s. 96 (foto tekst); Joseph Borkin, The Crime and Punishment of I.G. Farben (New York: Free Press, 1978) s. 126; Max I. Dimont, Jews, God and History (New York: Signet, 1962?, pb.), s. 382; Gizelle Hersh and P. Mann "Gizelle, Save the Children!" (New York: Everest, 1980), s. 210; Robert W. Ross, So It Was True (Minneapolis: 1980), s. 158; Kitty Hart, I Am Alive (London: Abelard-Schuman, 1962), s. 105; Se også: Elie Wiesel, Legends of Our Time (New York: Holt, Rinehard and Winston, 1968), s. 174-175; H. Kamm, "Elie Wiesel's Hometown," The New York Times, Dec. 9, 1986, s. A9; Såpelegenden ble repetert på en minnestatue som ble reist i 1990 på Miami Beach, Fla., Se: M. Bell, "Holocaust Memorial," Orlando (Fla.) Sentinel, Jan. 28, 1990, s. G2.

William L. Shirer, The Rise and Fall of the Third Reich (New York: 1960), s. 971 (note) [eller side 1264 av 1962 softcover utgaven].

Ilya Ehrenburg, The War: 1941-1945 (Cleveland: World, 1965), s. 30.

Fred McFadden, et al., Canada: The Twentieth Century (Toronto: 1982), avsnitt med navn "The Holocaust."

Earl Raab, The Anatomy of Nazism (New York: ADL, 1979), s. 20.

Konnilyn G. Feig, Hitler's Death Camps (New York: 1981), s. 200-202, 479 (n. 19)

Denne forfatteren var tilstede ved Landover, Md., Capital Center, på mandag kveld, April 11, 1983. Schneier var Rabbiner på Park East Synagogue, New York City. En tilskuermasse på 15,000 fikk senere høre tale av President Reagan.

N. Blumental "RIF" Yiddish Culture, June-July 1959 (sitert over). Se også: R. Faurisson, "Le savon juif," Annales d'Histoire Revisionniste (Paris), No. 1, Printemps 1987, s. 153-159, og, D. Felderer, "Human Soap," The Journal of Historical Review, Summer 1980, s. 131-139; Dachauer Hefte: "Die Befreiung" (Dachau), Heft 1, Dec. 1985, s. 111 (n. 7).

Erich Kern (Kernmayer), Meineid Gegen Deutschland (1971), s. 152-163. Se også: Deutsche Wochen-Zeitung (Munich), March 29, 1991, s. 3, 9.

Walter Laqueur, The Terrible Secret (Boston: 1980), s. 82, 219.

Gitta Sereny, Into That Darkness (London: A. Deutsch, 1974), s. 141 (note).

"Nazi Soap Rumor During World War II," Los Angeles Times, May 16, 1981, s. II/2.

Bildet til venstre er et avisutklipp hvor verdens ledende jødiske historiker på HoloCa$h-siden gir klar beskjed om at påstandene om at tyskerne under krigen laget såpe av menneskefett er en ren løgn. Til gjengjeld lyver han på den om lampeskjermer av jødehud.

Bill Hutman, "Nazis never made human-fat soap," The Jerusalem Post - International Edition, week ending May 5, 1990; "Holocaust Expert Rejects Charge That Nazis Made Soap From Jews," Northern California Jewish Bulletin, April 27, 1990. (JTA melding fra Tel Aviv.) Faksimile i: Christian News, May 21, 1990, s. 19; "A Holocaust Belief Cleared Up," Chicago Tribune, April 25, 1990. Facsimile in: Ganpac Brief, June 1990, s. 8.

"A Holocaust Belief Cleared Up," Chicago Tribune, April 25, 1990.

www.ihr.org