Og syndromet hadde allerede begynt å vise seg. Et av de kvinnelige gislene hadde ringt statsminister Palme og
skjelt han ut for ikke å ta hensyn til gislenes liv og sikkerhet.
Ettersom timene går blir gislenes identifisering med terroristene sterkere og sterkere; særlig blant to av
kvinnene. Etter 5 døgn begynner politiet å fylle rommet med tåregass og terroristene gir opp. Det ene av
gislene nekter nå å forlate hvelvet av frykt for at politiet skal benytte anledningen til å skyte forbryterne.
Med dette er identifiseringen komplett og alle hennes anklager går mot politi og myndigheter. Terroristene tas
i forsvar. Senere ble hun gode venner med den ene av bandittene og besøkte han ofte i fengselet.
Selve dramaet slutter her, men samtidig starter analyseringen av hvilke betingelser som får ofre til å
identifisere seg med gjerningsmannen og ikke redningsmannen. Resultatet av analysene er det man kaller
Stockholm-syndromet. Et annet kjent eksempel er kidnappingen av Patty Hearst hvor hun gikk inn i banden og
deltok i flere væpnete bankran.
Vi i Vigrid har lært at våre myndigheter benytter de psykologiske effektene som skaper Stockholm-syndrom sammen
med psykologiske operasjoner som skal svekke motstandskraften hos offeret og øke vedkommendes isolasjon. I dette
tilfellet Vigrid som gruppe og den enkelte Vigrider og andre rundt oss som terroren utøves mot.